Tariffpolitisk vedtak 2008
LOs representantskap 19.februar.

Av: Informasjon- og rådgivningsavdelingen

Publisert: 19.02.2008 Endret: 19.02.2008

1. Bakgrunn og utfordringer
Utviklingen på det området som er LOs hovedmål for tariffpolitikken er svært god.  Vi har fått en rekordsterk sysselsettingsvekst, uten at økonomien har løpt løpsk slik den gjorde under jappetida på 1980-tallet. Vi har på to år fått over 150 000 flere i arbeid. Fortsatt vil omstillinger i arbeidslivet gi utfordringer vi må møte med kompetansebygging.

Den registrerte arbeidsledigheten er nå kommet under 2 pst.  Arbeidsinnvandringen har imidlertid dekket svært mye av jobbveksten. Dette har vært bra for bedriftene som enklere enn ellers har fått dekket sitt arbeidskraftbehov. Det er imidlertid ikke så gunstig med tanke på de mange i arbeidsdyktig alder som står utenfor og som kunne vært sysselsatt om forholdene lå bedre til rette for dette.

Dette understreker betydningen av en bredere og mer aktiv inkluderingspolitikk. Det er svært viktig at regjeringen viderefører tiltaksnivået fra tidligere og styrker effektivitet og gjennomføringskraft.

Til tross for den sterke etterspørselen etter arbeidskraft har sysselsettingsveksten foreløpig i begrenset grad kommet personer i utkanten av arbeidsmarkedet til gode.

Rundt 400 000 står utenfor arbeidsmarkedet gjennom å motta helserelaterte trygdeytelser (dvs. utenom dagpenger og sykmeldte). Det er om lag uendret fra ett år tidligere. Mange av disse ønsker seg innpass i arbeidslivet. Antall personer på attføring har gått ned, mens de som mottar rehabiliteringspenger er om lag like mange som ett år tidligere, og det samlede antallet på uføretrygd har fortsatt å øke. Det er særlig foruroligende at andelen på uføretrygd øker betydelig blant unge.

Det er klart økende sysselsetting blant senior arbeidstakere. Dette samsvarer godt med undersøkelser som viser stor motivasjon for arbeid etter 62 år når arbeidsmarkedssituasjon og type jobb gjør dette mulig. Det er viktig at IA-arbeidet ikke bare fokuserer på sykefravær men utnytter den gode jobbtilgangen til varig inkludering av seniorer og utsatte grupper.

Ifølge den nye tallserien fra SSB ble antallet undersysselsatte betydelig redusert gjennom 2006 til ned mot 60 000 (mot rundt 100 000 i tidligere beregninger).   Det er likevel viktig både å følge opp med full tyngde de tiltak vi har fått gjennomslag for, og videreutvikle nye.

De økonomiske utsiktene for 2008 er så langt heller ikke dårlige. Men usikkerheten har økt og vi kan uansett ikke regne med gjentak av de siste års store vekst og fremgang. Vi har en svekket verdensøkonomi og stor usikkerhet for mange norske bedrifter. Det blir en stor utfordring å styre norsk økonomi framover slik at vi ikke igjen forspiller viktige muligheter.

I en åpen økonomi som den norske må vi ha et bredt sett av virkemidler, der rente-, budsjett- og skattepolitikk spiller på lag. Dette er viktig både for å sikre rettferdig fordeling   og stabilitet i produksjon og sysselsetting. En aggressiv rentepolitikk kan virke ødeleggende for arbeidsplasser og bedrifter, slik vi så i 2002-2003.  Store renteendringer kan gi tilfeldige utslag og bidra til større økonomiske forskjeller i samfunnet.

2. Behovet for gode pensjonsordninger
LOs mål for pensjonssystemet formulert av LO-kongressen 2005 er å sikre alle en pensjon tilsvarende 60-70 prosent av tidligere lønn. Et skritt på veien var innføringen av en obligatorisk minsteordning (OTP) fra 2006. Samtidig ser vi imidlertid en klar tendens til at gode ytelsesordninger blir erstattet av ordninger som er billigere og mer forutsigbare for bedriften, men med dårligere vilkår for de ansatte.

For å sikre LOs mål må det samtidig med omleggingen av folketrygden   etableres et bredere system av tjenestepensjoner som motvirker en økende ulikhet på pensjonsområdet. Det er også nødvendig for å redusere de høye driftskostnadene i dagens system med bedriftsvise ordninger. Det er også nødvendig for å gi likestilling mellom kvinner og menn og lettere jobbskifte. Norge avviker nå fra andre land ved at pensjon i privat sektor er den enkelte bedrifts ansvar og at arbeidstakerne har liten innflytelse over ordningene og det som i realiteten er arbeidstakernes egne penger.

Regjeringen har nå meddelt at en, i samsvar med Soria Moria erklæringen, vil utrede det organisatoriske grunnlaget for et bredt, kollektivt tjenestepensjons-system som kan være like bra som i de andre nordiske land. Dette er en oppfølging av krav vi reiste i forbindelse med mellomoppgjøret i 2007.

På veien mot et bedre system er det viktig å unngå svekkelse av allerede eksisterende ordninger. Arbeidstakerne må få større innflytelse der bedriftene vil skifte pensjonsordning for å spare kostnader. Det er uheldig at omorganisering av offentlige virksomheter innebærer at denne innflytelsen svekkes. I Stortingets pensjonsforlik heter det helt klart at tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) skal videreføres.

Det ligger også en viktig oppgave i å unngå svekkelser av ordningen for uføre.

3. Inntektsutvikling
Året 2007 ga en rekordstor reallønnsforbedring for de aller fleste. Dette skyldes at prisstigningen ble spesielt lav, med bare 0,8 prosent, men også at lønnsveksten utenom de store oppgjørene ble noe større enn forutsatt på våren.

Lønnsveksten for 2007 anslås nå til over 5 prosent for gjennomsnittet - og faktisk i overkant av dette for industriarbeidere. Det ga en reallønnsvekst på over 4 prosent. Problemet er knyttet til at noen områder blir hengende etter, kanskje særlig innen privat service. Kommunesektoren kommer også ut lavere enn gjennomsnittet.

TBUs anslag for prisstigningen fra 2007 til 2008 er om lag 3 1/2 pst.

Norske bedrifter har både i 2006 og 2007 fått en klart sterkere kostnadsvekst enn hva utenlandske konkurrenter har fått. Dette har kunnet skje gjennom en sterk produktivitetsvekst og en gunstig prisutvikling for norske varer. Lønnsveksten internasjonalt ser ut til å fortsette rundt 3 1/2 pst.

4. Lønnsfordeling
Et viktig prinsipp for LOs tariffpolitikk har vært at våre krav til inntektsutviklingen må tilpasses utfordringene i konkurranseutsatt næringsliv og arbeidet for full sysselsetting. Som vedtatt av kongressen, må næringer utsatt for internasjonal konkurranse sette rammene for inntektsutviklingen (frontfagsmodellen). Ved sammenligning mel­lom sektorer må alle yrkesgrupper tas med. Frontfagsmodellen er ikke opprettholdbar over tid hvis enkelte områder/grupper systematisk får lavere lønnsvekst enn lønnsveksten i de internasjonalt konkurran­seutsatte sektorene. Frontfags­modellen gir således mulighet til kompensasjon til områder/grupper som systema­tisk over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen.

Likelønn
 Det har over tid vært betydelige framskritt i utviklingen av likelønn. Den delen som gjenstår, uttrykt ved i overkant av 13 prosent lavere lønn for kvinner i   gjennomsnitt, vil være en stor utfordring. Det er behov for økt innslag av sentral lønnsdannelse der det lokale element bidrar til ulikelønn og etterslep.   Fortsatt vil vekt på lavlønnsprofil og garantiordninger særlig treffe kvinner.  Viktige tiltak er videre: 

  • Mer enn forholdsmessig andel til kvinner av avtalte lønnstillegg, der slik styring er mulig
  • Forsterka innsats for å realisere rett til heltidsstillinger
  • Anerkjennelse for så vel formell kompetanse, realkompetanse som lederansvar for kvinner
  • Utvida mulighet til fagarbeiderstatus i kvinnedominerte jobber, samt anerkjennelse for bransjerelaterte fagskoler
  • Likelønn fremmes i lokale lønnsforhandlinger bl. a. gjennom at de som er ute i permisjon tas med. Likelønn må videre ivaretas ved så vel tilsetting som opprykk

Lavlønn 
Tiltak for å motvirke lønnsforskjeller og bedre lavlønnsgruppers situasjon vil alltid stå sentralt i LOs tariffpolitikk. Derfor er det så viktig med særskilte lavlønnstillegg og garantiordninger som ivaretar dette hensynet.  Garantiordningene er ekstra viktige nå som store områder har hatt en bra lønnsutvikling. De sikrer at grupper av lavtlønte til en viss grad får del i inntektsforbedringene. Når det likevel er vanskelig å få til ytterligere løft for lavtlønte, betyr det at sterke krefter trekker i en annen retning.

Særlig på viktige områder i tjenestenæringene står vi overfor tunge motkrefter i dette arbeidet. Forsterka konkurranse og stramme budsjetter trekker i retning av økt innslag av lavlønn. Det er flere mekanismer som her er sterke:

  • tjenestesektoren er lettere utsatt for useriøsitet enn industrien
  • økt vandring av arbeidskraft med liten forhandlingsstyrke, særlig til bl.a. handel, restaurant, rengjøring og transport
  • konkurransen skjerpes gjennom vikarbyråer, utsetting av oppgaver og   handel med tjenester over landegrensen

Særlig i bransjer der avtaledekningen er lav kan tradisjonelle lavlønnstiltak alene vanskelig stå i mot dette. Det må også organisatoriske grep til for en lavlønnsatsing som er bærekraftig i lengden. Det gjelder også deler av offentlig sektor og deres innkjøpspolitikk. Derfor må LO styrke sitt arbeid mot useriøsitet og for bedre lønnsevne i mange bransjer.

Kompetanse
Kravene til de ansattes kompetanse og ferdigheter endres raskere enn noen gang, men tilretteleggingen for, og tilgangen på kompetansehevende tiltak er svært ulik. Det samme gjelder den økonomiske uttellingen for både formell, ikke formell og uformell læring. Andelen som deltar i kurs og utdanning synker i alle utdanningsgrupper, og Fafos forskning viser at arbeidsgivernes opplærings- praksis bidrar til å reprodusere og forsterke forskjeller som er skapt gjennom utdanningssystemet.

Mange steder får kvinner i mindre grad enn menn mulighet til å gjennomføre studier og utdanning i arbeidstida, samtidig som de får dårligere uttelling for kompetansen. Økt anerkjennelse for kompetanse og lederansvar, og utvidet mulighet til fagarbeiderstatus også i kvinnedominerte jobber er ett element som kan trekke i riktig retning, men også enkelte kvinnedominerte grupper med høyere utdanning får for liten uttelling for videreutdanning.

Utdanning og kompetanseheving må generelt gi uttelling på alle nivåer, også for dem som alt har et grunnlag. Det må iverksettes tiltak som motvirker de negative effektene av økt studierente.

Omstillingspresset i dagens arbeidsliv gir utrygghet og belastninger for mange arbeidstakere. Ekstra veiledningsinnsats for yrkesgrupper i førstelinjetjenesten er en type kompetansetiltak som fortsatt er nødvendig.

Et viktig rekrutteringstiltak for på lengre sikt å sikre kompetent arbeidskraft er inntak av lærlinger. Utfordringene framover er å øke antallet læreplasser, sikre kvaliteten på opplæringen i skole og bedrift og en bedring av lærlingenes økonomiske vilkår under bedriftsopplæringen, noe som også vil stimulere flere ungdommer til å velge yrkesfag.

Opplysnings og utviklingsfondet er en del av Fellesordningene mellom LO - NHO som har til formål å gjennomføre eller støtte tiltak til fremme av opplysning og utdanning i norsk arbeidsliv. Fondet er en viktig bidragsyter til forbundenes tillitsvalgtsopplæring og Hovedorganisasjonenes Fellestiltak (HF). Innbetalingene til fondet har ikke vært regulert på en rekke år. LO vil derfor fremme tiltak som styrker fondets økonomi.

LO mener at arbeidet med kartlegging og dokumentasjon av de ansattes realkompetanse, og utarbeidelse av individuelle kompetanseplaner må forsterkes. Regjeringen må følge opp kompetansepolitikken i St. meld. 16 (2006-2007) ….   ingen sto igjen, og de senere signaler om en helhetlig gjennomgang av denne politikken. LO krever at dette nå følges opp og konkretiseres. Dekning av livsopphold under etter- og videreutdanning er heller ikke løst, til tross for klare formuleringer i Soria Moria.

Oppsummert om lønn

Ut fra det foranstående og hensynet til å forsvare de sentrale oppgjørenes betydning for lønnsdannelsen, vil kravene til lønn for 2008 være: 

  • Generell bedring av kjøpekraften
  • Likelønnsprofil på sentralt og lokalt avtalte tillegg, bl.a. ved mer enn forholdsmessig andel til kvinner der slik styring er mulig.   
  • Garantiordninger, heving av overenskomstenes lønnssatser og særskilte tillegg til lavlønte.
  • Bedring av lærlingenes økonomiske vilkår.

I de enkelte områdene gjøres prioriteringer til fordel for grupper som systematisk over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen, herunder LO-grupper med lang utdanning.

5. AFP
LO deler myndighetenes ønske om å fremme lengre yrkesdeltakelse, med gjeldende utsikt til liten vekst i antall personer i yrkesaktiv alder og en stor økning i antall pensjonister. LO-kongressens forutsetning var at dette måtte skje ved et arbeidsliv som gir bedre muligheter for seniorene og ikke gjennom kutt i AFP-ordningen livet ut for de som har behov for å gå av før ordinær pensjonsalder.

Den foreslåtte nye tidligpensjon i Folketrygden innebærer en kraftig reduksjon i alderspensjonen ved uttak før fylte 67 år. Spesielt utsatt blir arbeidstakere som ved fylte 62 og 63 år ikke har et reelt valg om å fortsette eller ikke. Ofte er det de samme gruppene som historisk har hatt en lavere levealder enn gjennomsnittet.

AFP er bygd opp gjennom mange år. Denne utviklingen er resultat av mange tariffoppgjør hvor de LO-organiserte har vist måtehold i forhold til lønnstillegg. Dette, realisert gjennom økonomiske bidrag fra staten og betaling fra arbeidsgiverne, gjør at AFP nå er blitt en god ordning for mange som er utslitt etter et langt arbeidsliv. Det skal den fortsatt være.

Folketrygden, slik vi kjenner den fram til nå, har vært det grunnlaget som AFP er bygd på. Når systemet for opptjening og utbetaling av pensjon fra folketrygden endres på helt sentrale punkter må AFP tilpasses dette for også i framtida å være en viktig del av retten til å kunne gå av ved fylte 62 år.

AFP er en felles sak som krever felles handling og felles opptreden. AFP angår alle organiserte i LO-forbundene og det er et felles ansvar å finne gode løsninger på framtidas AFP samtidig som pensjonssystemene utformes slik at det gir gevinst å være i inntektsgivende arbeid.

Våre krav til AFP er:

  • at AFP-tillegget skal utformes slik at de som ikke har arbeidsinntekt etter avgang som AFP-pensjonist skal ha en pensjon på minst dagens nivå livet ut
  • at AFP-tillegget skal heves når det er nødvendig for å kompensere for eventuelle framtidige levealderjusteringer
  • at de spesielle skattefordeler som AFP-pensjonister har i dag skal inngå som en del av statens samlede bidrag til AFP
  • at AFP skal kompensere den framtidige folketrygdens manglende lønnsregulering når det gjelder den del av pensjonen som tilsvarer minstepensjonen fram til ordinær pensjonsalder, i dag 67 år
  • Deltidsarbeidende og andre med gjennomsnittlig årslønn under 4,3 G i 40 år må sikres minst like gode muligheter til å benytte AFP som i dagens ordninger.

AFP-løsningen i privat sektor må innpasses også i andre avtaleområder

6. Andre gruppers inntektsutvikling
I arbeidet for en samfunnsmessig fornuftig lønnsdannelse er det avgjørende at alle grupper omfattes. De gode tidene gjør det særlig krevende men spesielt viktig å videreføre oppslutningen om kollektiv fornuft.

Ett viktig element i å få til dette er at den usunne utviklingen av lønnstil­legg, opsjoner og bonusordninger til toppledere bremses. Myndighetene har gitt viktige bidrag gjennom nytt lovverk og retningslinjer for statlig eierskap. Nå er det viktig at dette følges opp av styrer og årsmøter. De ansattes representanter må benytte muligheten som endringene i Aksjeloven gir til bredere prosesser der selskapenes høyeste organer er gitt utvidet ansvar.

Også lønnsdannelsen for arbeidstakergrupper der LO har mindre innflytelse må følge det mønster som legges gjennom våre oppgjør. Finansområdet, som tidligere har sprengt rammene, hadde i 2007 en lønnsvekst mer på linje med andre grupper. Bransjen har nå et særlig ansvar for å dempe kjønnsskjevheter og annen ulikhet som er utviklet over tid. Myndighetene må forstå sin rolle som arbeidsgiver men også statens ansvar i en bredere inntektspolitiske sammenheng.

7. Seriøsitet i arbeidslivet
Fagbevegelsen skal være den viktigste kraften for bedring av lønns- og arbeidsvilkår, velferd og demokratisering i samfunnet. Ethvert forsøk på å svekke fagbevegelsen gjennom å svekke kollektivavtalene eller lov- og regelverk etablert for å beskytte arbeidstakerne, undergraver den norske samfunnsmodellen.

Kampen mot useriøsitet i arbeidslivet utgjør dermed en betydelig utfordring. Regjeringen har tatt viktige skritt for å bremse innslaget av sosial dumping, men viktige tiltak gjenstår.

Fagbevegelsens utfordring må også gå utover det å demme opp for sosial dumping. Sentrale mål er å bedre lønns- og arbeidsvilkår særlig i kvinnerike serviceyrker. Det er mulig å påvirke utviklingen i mer positiv retning gjennom et løpende arbeid på grunnleggende områder som:

  • utvikling av avtaleverk og organisasjonsgrad
  • stoppe arbeidsutleie som en måte å omgå lov- og avtaleverk på
  • fremme av generelle spilleregler for arbeidsmarkedets innretning og virkemåte som sikrer åpenhet og innsyn
  • vellykket integrering av arbeidstakere med innvandrerbakgrunn

Selv om LO er tilfreds med at myndighetene arbeider med forslag som skal motarbeide sosial dumping, har vi forslag til styrking og videre oppfølging som for eksempel solidaransvar.  Særlig er det grunn til bekymring for utviklingen av i utleiebransjen. Omfanget i bruken av innleid arbeidskraft og bortsetting av arbeid øker og brer om seg i stadig flere bransjer.  Utviklingen av dette markedet er en trussel mot å videreføre viktige kvaliteter ved den norske arbeidslivs - modellen. Utviklingen fører til svekkelser i arbeidstakernes rettigheter og det blir enklere for useriøse aktører å slippe til.  Retten til fast ansettelse må forsvares.  De tillitsvalgte må få større innflytelse på ansettelsesforhold og lønns- og arbeidsvilkår for innleide arbeidstakere. 

LO har også krevd at dette perspektivet står sentralt i vurderingen av EU s forslag til tjenestedirektiv. LO er tilfreds med at regjeringen har tatt initiativ til en bred konsekvensanalyse av direktivutkastet og forutsetter at det sendes på ny høring før det tas endelig standpunkt.

8. Oppgjørsform og forhandlingsfullmakt
Valg av oppgjørsform må vurderes som en helhet ut i fra hvilke krav som stilles, og føres på det nivå som samlet sett gir best mulig resultat for de prioriteringer som LOs Representantskap gjør.

Representantskapets prioriteringer sikres best gjennom utnyttelse av fagbevegelsens samlede styrke. Hensynet til AFP-ordningen tilsier at oppgjørene i privat sektor gjennomføres som samordnende oppgjør. Andre hensyn taler for at det under forhandlingene også åpnes for forbundsvise tilpasninger som gir forbundene rett til egne prioriteringer. Oppgjøret gjennomføres derfor samordnet med forbundsvise tilpasninger. Utfallet av tilpasningene blir en del av resultatet i oppgjøret.

Det forutsettes at resultatene videreføres i oppgjørene for andre områder der LO er part.

Representantskapet gir Sekretariatet fullmakt til å utforme de endelige kravene, herunder justeringsklausul for annet avtaleår. Forhandlingsresultatet godkjennes gjennom uravstemning i samsvar med oppgjørsformen.

 
[ Tilbake ]
 
 
     
DigiMedia